Å leve med Dyseleksi.

Det begynner å bli noen år siden nå siden jeg var utredet for dyseleksi. Jeg gikk på en pitteliten skole som barn og jeg husket tiden var preget av å ikke måtte lese noe høyt i klassen. Å som jeg gruet meg hvis alle skulle lese høyt......

Så kom tiden for å begynne på ungdomskolen... den sommeren husker jeg godt. Å som jeg gruet meg. Jeg hadde da fått beskjed om jeg hadde dyseleksi å tenkte veldig på om det var noe jeg skulle fortelle eller om jeg skulle forsøke å holde sjult.

Så var ferien over og jeg hadde bestemt meg....... Jeg skulle fortelle alle at jeg hadde dyseleksi. Å tro meg jeg har aldri angret. Det at alle viste hvorfor jeg ikke kunne lese var en befrielse. Da var det ikke lenger noe å grue seg til. Jeg kunne ikke lese men jeg gjorde ett tappert forsøk.

Jeg gikk på videregående og utdannet meg til frisør. Livet var hærlig helt til den dagen jeg fant ut at jeg ikke kunne fortsette som frisør. Jeg var nødt til å starte på skole igjen. Å tro meg jeg kunne ikke lese enda.

Jeg startet å tok allmenfagene på ett år og etter det 3 år på høyskole.En fin tid å når jeg var ferdig kunne jeg lese :) Det tok noen år men i dag kan jeg lese og skrive inn til en hvis grad. Jeg er nok ikke den som er best i ord men jeg klarer meg.

Denne malen har jeg brukt hele resten av mitt liv. Jeg synes det er bedre å fortelle det før noen lurer selv om jeg er blitt mye bedre å skrive, å lese. Alle som jeg har møtt på min ferd har aldri sakt noe negativt om lesingen eller skrivingen.

Så moralen min er vel at det er bedre å fortelle å slippe å grue seg så masse.

PS. nå har du også fått en begrunnelse for hvorfor det er skrivefeil i det arbeidet som jeg har lagt ut hær. Å slik vil det være men men.....

Ha en fin helg alle sammen